Yuriy Samoilov, leder for lokal uavhengig gruvearbeider-fagforening : «Det er mer enn krigstrøtthet, -vi er apatiske. De fleste forventer ikke lenger noe.»

Yuriy Samoilov er leder for ei lokalavdeling i Kryvyi Rih av den «Uavhengige Fagforening for Gruvearbeidere i Ukraina» (NPGU), og er aktivist i den ukrainske venstreorganisasjonen Sotsialnyi Rukh (Sosial Bevegelse). I dette intervjuet med Federico Fuentes for LINKS International Journal of Socialist Renewal , utført med hjelp av Serhii Shlyapnikov, gir Samoilov en vurdering basert på et venstreorientert syn og et fagforeningsperspektiv på Russland-Ukraina-krigen. Han diskuterer hvordan fagforeningene håndterer de to utfordringene med utenlandsk okkupasjon og innenlandske angrep på arbeidernes rettigheter, samt behovet for internasjonal solidaritet med ukrainske arbeidere.

• Hva er effektene på folks moral av Russlands nådeløse angrep på energiinfrastrukturen?

– Det var mange angrep på energiinfrastruktur i løpet av sommeren [juni-august]. Alle skaffer seg generatorer og batterier. Oppvarming er ennå ikke slått på i store bygninger, på tross av at det snødde i går [13. november]. Derfor fryser folk allerede og frykter den kommende vinteren, spesielt de eldre og de med barn.

I Kryvyi Rih konsentrerer de russiske angrepene seg nå om boligområder og hoteller. Fire hoteller, som vi ikke har mange av, er ødelagt, sammen med flere bolighus. Sivile, hele familier, er blitt drept. For bare noen dager siden var det streik i nærheten av vårt fagforeningskontor. En stor bygning på fem etasjer ble ødelagt. Flere mennesker døde, inkludert en mor og hennes tre små barn – den yngste bare sju måneder gammel. Faren overlevde bare fordi han var på jobb. Barn må få undervisning i kjellere eller på nett. Alle er redde for ytterligere angrep.

Når det gjelder energianlegg, har russerne bomba alt de kunne. De eneste gjenværende måla er atomkraftverk, men dersom de blir truffet ville representert en helt annen situasjon. Hvis et atomanlegg ble bomba, ville strålinga også spre seg til Vesten. Hvis et missil traff Rivne kjernekraftverk, ville hele Polen, Slovakia, Ungarn og Tsjekkia blitt ramma av stråling. De kan begynne å bombe visse distribusjonsstasjoner i nærheten av atomkraftverk; vi er vant til dette, fordi de gjorde det i fjor.

• Hvordan har regjeringa og fagforeningene reagert på angrepene på folks hus?

Regjeringa betaler folk erstatning for tap av hjemmene deres. Der boliger kan repareres, utfører lokale myndigheter reparasjoner. Etter det jeg ser blir dette gjort ganske raskt. Når det gjelder fagforeninger, sørger vi for midlertidige boliger når huset til et medlem blir ødelagt.

Fagforeninger, spesielt lokale avdelinger som Kryvyi Rihs gruvearbeidere, har spilt viktige roller i Ukrainas motstand. Hvordan har fagforeningene bidratt til å forsvare Ukrainas suverenitet?

Halvparten av NPGU-medlemmer slutta seg til fronten så snart krigen starta. De meldte seg enten inn i Territorial Defense [Heimevernet] eller ble rekruttert inn i hæren. I dag kjemper fortsatt rundt 70 % av de av våre fagforeningsmedlemmer som gikk i aktiv tjeneste ved starten av krigen. Fagforeninger gir sterk støtte til de som kjemper, fordi de forblir fagforeningsmedlemmer. Men antallet medlemmer i fagforeninger har gått ned på grunn av krigen.

Vi dekker arbeidere i store bedrifter, hvor det er lettere med militær rekruttering. Nå finnes det unntak som gjør at arbeidere ikke kan bli tvangsutskrevet til hæren. Men generelt føler alle press for å dra og kjempe. Territorial Defense sine treningssentre er veldig harde og opererer på en provoserende måte. Rekrutterere går inn i bedrifter som ArcelorMittal, men fagforeninger motsetter seg dette.

• Hvordan har krigen påvirka fagforeningenes normale arbeid? Har fagforeningene måttet legge til side sine egne krav og aksjoner, som streiker for å opprettholde lønningene, for ikke å bli sett på som undergravere av krigsinnsatsen?
• For øyeblikket er vi involvert i en arbeidskonflikt ved Kryvyi Rih jernmalm-fabrikk. Til tross for krigen krever vi 20 % lønnsøkning. Vi forhandler innenfor de juridiske rammene som er tilgjengelige for oss. Før krigen ble streik og protester anerkjent av domstolene som lovlige. Nå fortsetter vi å presse på krava våre uten å ty til protester eller streik. Vi er faktisk begrensa i hvilke handlinger vi kan gå til for å beskytte rettighetene våre.
• Hvordan har fagforeninger reagert på utspill fra Ukrainas parlament, Verkhovna Rada, for å begrense arbeidernes rettigheter?
• Arbeiderklassen og fagforeningene har ikke noe parti i Verkhovna Rada som representerer deres interesser. Den eneste parlamentsmedlem fra en fagforening er Mykhailo Volynets, som er fra Confederation of Free Trade Unions of Ukraine[KVPU] og er medlem av Batkivshchyna («Fedrelandet») sin parlamentariske fraksjon.

På bølgen av håp som Volodymyr Zelensky representerte i 2019, kom flere partier uten noen reell ideologi inn i Verkhovna Rada. Fagforeningene veit ikke hvordan de skal samarbeide med disse partiene. De har heller ikke funnet måter å kunne endre lovgivning i parlamentet på grunn av krigen.

I motsetning til dette har fagforeninger tidligere klart å stoppe forsøk på å vedta en ny arbeidslivslov. I Ukraina er den arbeidslivsloven som ble vedtatt i perioden med Sovjetunionen fortsatt i kraft [i motsetning til i Russland, hvor den ble avskaffa i starten av Vladimir Putins presidentskap i 2001]. Og til tross for alle lovene for å fjerne alle spor fra Sovjet-tida, har de ennå ikke klart å fjrene arbeidsloven. Dette på grunn av fagforeningenes arbeid og intervensjon fra internasjonale fagorganisasjoner.

• Det har vært rapporter i Vesten om økende krigstrøtthet i Ukraina. Hvordan opplever folk i Ukraina spekulasjoner om hva som mest sannsynlig vil være en urettferdig fredsavtale?
• Mer enn trøttheten, som allerede har gått over, har vi nå apati. Apati er verre. De fleste forventer ikke lenger noe.

Jeg føler at dette er en gjentakelse av 1943 [da halve Ukraina var under nazistenes okkupasjon og utsiktene for seier virka usikre]. Jeg føler at vestlig støtte til Ukraina vil forsvinne og vi vil stå aleine for å håndtere russisk imperialisme.

• Er det mange som deler frykten din angående en svikt i vestlig støtte?
• Vi er i en situasjon som ligner på Tsjekkoslovakia i 1938 – de som kjenner historien vil forstå hva jeg mener. Lederne i Europa og USA ser på situasjonen akkurat som de gjorde da, -da Europa søkte måter å blidgjøre Hitler.

Akkurat som mange andre land i verden, regnes ikke Ukraina som en del av den «siviliserte» verden. Slik sett er det ingen forskjell mellom oss og nasjonene i Latin-Amerika, Asia eller Afrika – Vesten behandler oss alle på samme måte.

• Vestlige land har brukt militærhjelp til Ukraina som et påskudd for å kutte ned på sosiale utgifter hjemme. Hva vil du si til regjeringer som forsøker å bruke Ukrainas rettferdige sjølforsvarskrig til å utføre angrep mot rettighetene til sine egne arbeidere og fagforeninger?
• I Ukraina kuttes også de sosiale rettighetene til arbeidere og fagforeninger. Det er vedtatt flere lover som reduserer rettighetene til arbeidere og militært personell betydelig. Pensjonene er kutta: Før krigen var det uhørt at pensjonene ble kutta, men nå retter angrepene seg også mot pensjonister. Sjøl personer med nedsatt funksjonsevne er utsatt, hvor det diskuteres et lovforslag som vil frata dem retten til å kreve erstatning fra arbeidsgiveren, i tilfelle skade eller tap av arbeidsevne. Dette vil også gjelde militært personell.

Regjeringer i andre land ser på dette og ser om de kan følge samme vei. De søker enhver unnskyldning for å kutte sosiale ytelser til arbeidere. Vi bør ikke høre på slike unnskyldninger.

• Hvordan har fagforeningene reagert på Zelenskys nylig annonserte «Seiersplan»?
• En plan kan ikke bare være fem ord på et ark. En plan krever at et komplett sett med handlinger utføres over hele landet. Dette har vi ikke.

Vi har for eksempel ikke en fullskala militær mobilisering. Det er sant at vi venter på støtte fra Vesten, men internt er vi dårlig organisert. Ukraina har et stort militærindustrielt potensial, spesielt når det gjelder kompetente mennesker som er i stand til å utvikle moderne våpen. Men nå mottar ikke gruve- og metallurgibedrifter engang bestillinger på jernmalm eller metall fra landet. Det er mange industribedrifter i Ukraina som kan fungere, men som ikke er i drift akkurat nå.

• Hvordan kan fagforeninger best hjelpe sine ukrainske kolleger?
• Sjøl om det er de som sier at jeg ikke bør ta opp dette temaet, er det viktig å påpeke at internasjonale fagforeninger kun har suspendert medlemskapet i russiske fagforeninger som støtter militær aggresjon mot Ukraina. Den eneste konføderasjonen som har ekskludert all deres kontakt med russiske fagforeninger,på grunn av støtte til krigen, er IUF [International Union of Food, Agricultural, Hotel, Restaurant, Catering, Tobacco and Allied Workers’ Associations]. Ingen annen [internasjonal] fagforeningsstruktur har brutt med russiske fagforeninger som støtter militær aggresjon.

Siden 2014 har eiendommen til fagforeningene på Krim og de okkuperte områdene blitt overlevert til gule fagforeninger med base i Russland. De samme fagforeningene er dypt knytta til europeiske og globale fagforeninger. Jeg kjenner ikke hele situasjonen, men jeg vil gjerne vite hvordan globale og europeiske fagforeninger kan ta imot penger fra en angriper som har blod på henda. En del av kontingentene disse fagforeningene samler, inn er fra blodige regioner i Ukraina.

Jeg kan si noe lignende om FN. Nylig dro [FNs generalsekretær António] Guterres til et BRICS-toppmøte i Kazan, hvor et bilde ble tatt av ham mens han håndhilste på Putin, med bøyd hode. Hvor ellers har vi sett et slikt bilde før? Da den siste presidenten i Den første Tsjekkia håndhilste på Hitler. Samme holdning. Det samme bildet.

Det minste bør vi kunne forvente av internasjonale organisasjoner er at de ikke skitner til henda sine med blod fra russisk imperialisme.

• Jeg hørte at det også er misnøye med Røde Kors.

– Jeg tror det ville vært bra om fagforeninger kunne protestere ved Røde Kors hovedkvarter i forskjellige land, fordi Røde Kors sin nåværende politikk tilrettelegger tydeligvis for aggresjon. Røde Kors kommer og inspiserer leirene og fengslene der russiske krigsfanger holdes i Ukraina. Likevel har det ikke vært en eneste rapport om tilstanden til ukrainske krigsfanger i russiske fengsler. Dette til tross for at mange ukrainere dør i russiske fengsler, som dokumentert av den ukrainske påtalemyndigheten, sammen med at mange flere som har blitt drept etter at de har overgitt seg på slagmarken.

• Føler du at det for tida ikke gis hjelp fra internasjonale fagforeninger og venstreorienterte organisasjoner?
• Det er viktig å si at det gis hjelp. For eksempel ble byen vår stående uten reint vann. Dette skapte en situasjon jeg ikke har sett andre steder, hvor kun butikker selger reint vann. I Kryvyi Rih er det mange slike butikker som selger renset vann for 2,50 dollar per liter. Som svar på dette samla fagforeninger fra Europa og over hele verden, så vel som noen venstreorienterte grupper, inn midler til å kjøpe filtre slik at vi kunne distribuere vann gratis til visse deler av befolkninga.

Men mange venstreorienterte grupper fortsetter å ha pro-russiske standpunkter. De mener det bare finnes én imperialisme, amerikansk imperialisme, og hevder at russisk imperialisme ikke eksisterer. Men det finnes flere former for imperialisme.

Uavhengige venstreorienterte grupper og fagforeninger kan hjelpe oss ved å fortelle verden om den uavhengige venstresida i Ukraina og det faktum at det er venstreorienterte ukrainere som kjemper på fronten og driver organisering blant arbeiderne. Dette er viktig fordi mange ser på venstresidas politikk som knytta til Russlands imperialisme. I stedet må vi bygge en internasjonalisme innenfor arbeiderbevegelsen som søker å forene alle arbeiderne i verden – i Europa, USA, Latin-Amerika, Afrika, Asia og Ukraina.